Embryon

Mange måneder etter at jeg først hørte navnet er det fortsatt stusselig lite jeg vet om Moreau. I hovedsak er denne anmeldelsen et resultat av at @hsandsmark, Twitter-maestro og metalambassadør på BI, ba meg skrive noen ord om bandet for et par tiår siden. Min viten er begrenset til at jeg vet at gruppen er fra Norge og består av to mennesker, noe jeg uheldigvis fikk med meg i løpet av anmeldelsesprosessen. Dog, dette gjelder selvfølgelig kun hvis man ser bort ifra det undertegnede vet om den faktiske musikken Moreau har å by på. Debutalbumet State of Denial så dagens lys tidligere i år, og skiven er så absolutt et godt stykke arbeid innen brutal, men progressiv metall. Ofte er det nokså lett å merke hvilke innflytelser som har gjort seg gjeldende for sounden. I gjengjeld vet gutta (?) å få en hel del ut av dem.

For selv om anmelder er en grønnskolling hva øvrig informasjon om besetningen angår, er det gjerne lett å høre hvem de ligner på. Det mest slående er trolig vokalistens gutturale røst, som avgjort er i slekt med de autoritære brølene til Peter Tägtgren og Mikael Åkerfeldt. Helhetlig sett er kanskje Hypocrisy en viktigere inspirasjonskilde enn Opeth, men gruppen skyr slett ikke komplekse takter av den grunn. I drøye seks minutter får åpningssporet Sequence Divide herje med øregangene dine, og låta opererer nærmest som en fullendt understrekning av Moreaus positive egenskaper. Det hele er gjerne knusende tungt, til tross for at bandet i tillegg omfavner flere eksperimentelle grep. Ofte er de direkte som få, men tilhørelatende blir også spissfindighet og dynamikk verdsatt.

Særs fornøyelige avstikkere kommer i form av akustiske sanger som Nebelwaltz og selvtitulerte Moreau. Det betyr ikke at det mer aggressive materialet er noe særlig mindre potent, men alt er heller ikke like gripende som Apex Calling, en låt som virkelig stråler av Insomnium-aktig melankoli. I tillegg føles ikke alle kuttene like koherente, uten at denne innvendingen i det store og hele blir annet enn flisespikkeri. Moreaus jomfruprodukt er ikke perfekt, men byr på nok tyngde og egenart til at vi krysser fingrene for en utgivelse til. Og State Of Denial forblir uansett en positiv overraskelse.

Hør State Of Denial her!

Man kan si mye rart om Today Is The Day, men bandet ligger avgjort ikke på latsiden. Dette er det niende albumet på dobbelt så mange år fra Nashville-trioen, og Steve Austin, besetningens eneste faste medlem, trer nok heller ikke denne gangen inn i det kommersielle rampelyset. Isteden kan fanskaren gleder seg over å få smake på det som trolig er årets definitive leksjon i raseri. Aldri før har guttas eksplosive mikstur av metal, hardcore og støyrock vært like potent, mye takket være leflingen med feelgood-fiksert AC/DC-riffing og ukomfortabel Swans-akustikk. Låter som The Devil?s Blood, tittelkuttet og Remember To Forget er enorme, hissige og ikke minst destruktive. Og det frister i stor grad å påstå Pain Is A Warning er Today Is The Day-diskografiens foreløpige høydepunkt.  

[9]

Selv metalheads uten det minste forhold til de amerikanske progmetalherrene i Dream Theater har klart å få med seg at trommeslager Mike Portnoy nylig vraket bandet til fordel for jyplingene i Avenged Sevenfold. Ikke at dette merkes spesielt godt på gruppens seneste opus, som ikke vitner om noen særlig markante endringer i signatursounden. Både Portnoy-erstatter Mike Mangini og resten av gjengen viser de samme overveldende instrumentale ferdighetene som tidligere, men kvintettens tekniske hurlumhei føles likevel litt mindre gripende enn vanlig. Om det har å gjøre med de noe, vel, cheesy balladene, eller mangelen på substans i flinkispartiene, er vanskelig å si. Det blir uansett ikke helt riktig å si at A Dramatic Turn Of Events skildrer en metalstorhet i absolutt toppform.

[6]

Når våre landsmenn i Årabrot velger å døpe sitt nye album Solar Anus, er det ikke utelukkende fordi det er gøy med rompe. Tittelen har de fra Georges Batailles surrealistiske tekst med samme navn, hvis afroismer blant annet refererer til døden, forråtnelse, frustrasjon og skitt. Og passende nok fungerer alt dette også som stikkord for Haugesund-trioens ferskeste magnum opus.

Kjernen i det hele ligger også denne gangen i støyrock, mens grensene derimot er så godt som ikke-eksisterende. Innflytelsen fra storheter som Melvins og Swans er stor, men det mangler slett ikke på egenart av den grunn; her utforskes nemlig lydlandskap så skitne at det blir vanskelig å puste. Det er dermed på sin plass at Årabrot har justert tempoet ned et par hakk. Pinte riff sleper seg sakte av gårde, og Solar Anus får faktisk mye ut av å være betydelig seigere enn fjorårets forgjengerskive Revenge.

Dog, her er riffene er først og fremst monstrøse, og sammen med frontmann Kjetil Nernes' frustrerende røst legger de til rette for en kolossal, vederstyggelig og noe nifs lytteropplevelse. Det sier litt at Madonna Was A Whore er et av platens mest tilgjengelige spor, men slik blir det fort når sanger som Auto Da Fe og The Wheel Is Turning Full Circle har en tendens til å utfordre grensene mellom det kunstneriske og det temmelig obskøne.

Den primitive produksjonen er det den tidligere Nirvana-partneren Steve Albini som har stått for. Den hjelper godt med å forsterke følelsen av å være vitne til at noe purt blir besudlet på det mest tenkelig groteske vis. I ny og ne slenger riktignok Årabrot ut et mer tilgjengelig hook for å redde lytteren fra den gnagende desperasjonen, men dette er først og fremst bare en styrkende faktor ved Solar Anus' dynamikk og helhetlige vesen.

I det store og hele disker Årabrot igjen opp med uvirkelig fascinerende musikalsk styggedom, og igjen tilhører de en liga få andre band befinner seg i. Solar Anus er en mørk, mektig og møkkete opplevelse du trolig ikke vil finne maken til med det aller første. Dette er rock på sitt mest nihilistiske.

[9]

Anno 2011 har aktører innen den noe stagnerte metalcore-sjangeren en lei tendens til å låte kvalmende syntetiske eller direkte uinspirerte. Dette kan derimot ikke sies å være tilfelle med skotske Bleed From Within. På debutplaten illustrerer nemlig gutta et uttrykk der blodtørsten er av like stor viktighet som de melodiske tilnærmingene. En temmelig god produksjonsjobb fra Mark Healy har gjort det hele mer tilgjengelig, uten at dette hindrer bandet i å omfavne alt fra blastbeats til uhyggelig gneldrevokal. Ikke alle spor er like befriende rå som The Healing og Last Of Our Kind, men i det store og hele markerer Empire en svært fornøyelig begynnelse på karrieren til en av de mest lovende gruppene fra de britiske øyer. Fete greier.   

[7]

Etter snaue ti gjennomhøringer av Leprous andreskive, er det først og fremst én tanke som slår undertegnede: Det må være litt av en inspirasjonskilde å tjene som backingbandet til Ihsahn. På Bilateral er det nemlig det fantasifulle som later til å stå nærmest Notodden-bandens hjerte. Ikke at forgjengeren Tail Poppy Syndrome hadde vansker med å tilfredstille både hjerte og sinn, men først nå slår Leprous seg løs for alvor. Resultatet er et storslått, progressivt eventyr, hvis spontane sprell kan minne om alt fra The Mars Volta til Devin Townsend. Fokuset forsvinner likevel aldri, om bandet så boltrer seg i grandiose stemninger, eller hypnotiserer lytteren med intrikate arrangementer. Ihsahn gjør selv en opptreden på sporet Thorn, noe som blir prikken over i-en for en plate av dette kaliber.

[8]

Uansett om du liker dem eller ikke, fortjener Saxon din anerkjennelse for å være et av de mest standhaftige metalband gjennom tidene. På Call To Arms vet man veldig godt hva man har i vente, men det er samtidig få som makter å diske opp med så fornøyelig NWOBHM som britene gjør på sitt attende (!) studioalbum. Her er riffene bredbeinte, tematikken episk og stemningen livsbejaende. Overraskelsene er i fåtall, men noen faktiske skuffelser er på den annen side så godt som fraværende. Og når Bill Byfford og gjengen fremdeles kan servere så sterke låter som Mists of Avalon, Back In 79 og Afterburner, blir det lett å tilgi fomlende materiale som No Rest For The Wicked. En sterk utgivelse fra den eldre garde.    

[7]

Nå håper jeg dere alle vet bedre enn å tro på det jeg blogger.

Nå som det er sagt, vil jeg herved erklære at Embryon trolig blir stedet hvor jeg kommer til å publisere minianmeldelsene mine, eller noen av de tekstene jeg ikke får gjort noe med på Musikknyheter.no. For øvrig kan du gjerne sjekke ut noen av de mange anmeldelsene jeg har skrevet der siden sist jeg hyklet på dette mediet: Decapitated! Arch Enemy! Fucked Up! Einherjer! Trivium! In Flames! TRC!

jeg har savnet å skrive en sånn herre derre kursivsetning i små bokstaver

Ikke at det egentlig er nødvendig å melde om, men jeg har altså ikke oppdatert Embryon på en stund. For tiden er jeg nemlig mer aktiv med internettskriblerier på nettstedet Musikknyheter, der jeg syter om både metal og andre sjangre. Jeg har ingen planer om å gi opp denne bloggen, men regner ikke med at innleggene kommer til å være like hyppige som tidligere. 

Anyways, sjekk gjerne ut et par av Musikknyheter-anmeldelsene mine under og stay metal og alt det der.

Frank Ocean - Nostalgia, Ultra

tUnE-yArDs - w h o k i l l

Chrome Division - Third Round Knockout

Da den briljerende røsten Scar Symmetry hadde i Christian Älvestram forlot bandet i 2008, var det ikke lett å hente seg opp igjen med ett. Det var derfor til å forstå at Dark Matter Dimensions, platen som fulgte året etter, ikke klarte å innfri helt. Den svenske melodeath-gruppen måtte doble antallet vokalister for å erstatte Älvestrams versatile stemme, uten at dette ga overveldende resultater. Dette på tross av at verken growling eller rene vokaler føltes malplassert. Scar Symmetrys femte verk, The Unseen Empire, tar kanskje ikke bandets lydbilde med seg til spennende, nye steder, men den massive sounden later igjen til å ha funnet seg til rette etter de hektiske lineup-endringene.      

Et av hovedtrekkene ved Scar Symmetry, har alltid vært at svenskene ofte evner å være både tyngre og mer melodiske enn sine landskolleger. Gutturale brøl og blytung riffing står i kontrast til en sukkersøt produksjon, pop-leflende refrenger og rene vokaler skreddersydd for et Melodifestival-bidrag. Oppskriften består også på Scar Symmetrys ferskeste utgivelse, men det merkes i tillegg også at bandet endelig har funnet fokuset de først manglet etter Älvestrams farvel, og fra The Anomaly og utover går sekstetten for det meste rett på sak - som oftest med gode resultater.    

Dark Matter Dimensions' kardinalsynd var at den manglet materiale som festet seg ordentlig, noe en så gjennomskinnende melodisk metalgruppe som Scar Symmetry bør ha. Heldigvis er dette en tabbe svenskene viser at de har rettet opp i uten problemer. De mer progressive elementene ved bandet ikke er fullstendig visket bort, men fokuset er helt klart satt på sterke melodier. Og Illuminoid Dream Sequence og Domination Agenda, hvis spacy refrenger vil klinge i lytterens ører flere dager fremover i tid, er de beste eksemplene på når denne formelen gjør aller mest ut av seg.  

Alltid gir det ikke like mye utslag. Brutalitet og aggresjon kan bli litt borte i lyden, som kan sies å være overprodusert, selv om det også kan sies at Scar Symmetry har gjort overproduksjon til et slags varemerke. De som lot seg tiltrekke av - og sverger til Symmetric In Design og Pitch Black Progress, bandets første skiver, vil uansett ha vansker med å verdsette den tidvis overentusiastiske flørten med simplisitet, til tross for at både det ekstreme og det tekniske trives i spor som Astronomicon og The Draconian Arrival.    

En kan likevel ikke nekte for at Scar Symmetry har fått formen tilbake. Tilhørelatende vil Avesta-gjengen først og fremst være catchy, noe ingen kan si at de ikke fikser temmelig bra. Ikke alle purister vil være like fornøyde med sluttproduktet av ønsket om å fenge, og The Unseen Empire er heller ikke perfekt. Flere låter har behov for finpussing, og stilen det hele fremføres i kan bli litt ensporig. Like fullt er dette en svært solid utgivelse fra et band som sjeldent takker nei til verken de mest glamorøse låtene eller de mest grandiose temaene. Og plutselig ble en del mer spennende å se hvor Scar Symmetrys vei går herfra.

[7]